‘er det greit om jeg kommer opp en tur? Aleksander skal dusje’, tikket det inn på telefonen min. Min beste venn, min store forelskelse satt hos kameraten sin som bor i underetasjen. jeg syntes det var hans stemme jeg hadde hørt mens jeg var ute og røykte tidligere på kvelden.

Fem minutter senere satt han i sofaen min med en kald øl i hånden. Han tilbød meg en, og jeg takket ja. Jeg kjente at planene om å holde meg hjemme i sofaen forsvant med hver slurk jeg tok.

Som alltid den siste tiden, tok det ikke lang tid før samtalen dreide seg om henne. Han måtte ut i dag sa han, han klarte ikke sitte hjemme og tenke. Han ville ikke snakke mer om henne, ville glemme alt, ville ut på byen med Aleksander og meg, kose seg og tenke på helt andre ting.

Planen hans funket fint i nøyaktig tre øl til. Da han brøt sammen i gråt ute på byen, dro vi ham med oss hjem til Aleksander, hvor ting roet seg. Vi fortsatte ‘festen’ med noen øl til, han merket godt effekten av alle shot’ene han så og si innhalerte en time i forveien nå.

Jeg satt ved siden av ham og strøk ham på ryggen, mens han tilsynelatende var i strålende humør. Opp og ned av sofaen, danset og hoiet, styrte musikken og satte på den ene rockelåten etter den andre. Spilte luftgitar og trommer til den store gullmedaljen.

Han rullet røyk. Jeg registrerte ikke hva slags før jeg kjente lukten. Jeg kjente en isende kulde komme krypende oppover ryggen min. hjertet mitt knuste helt for ham der og da.. Et år uten noe mer enn øl og vanlig røyk hadde vært en enorm seier for ham. Han hadde klart det, til tross for at han ikke fikk sove om nettene. Så mye motgang hadde han hatt det siste året, men dette var altså det som skulle ta knekken på ham igjen.

Jeg observerte ham gjennom røykskyen. Han så avslappet ut, men jeg visste at med en gang han ble seg selv igjen kom han til å føle seg verre enn noensinne. Derfor tok jeg ham med opp, la ham i sengen min, og bysset ham i søvn mens han gråt stille. Jeg kjente på den bittersøte følelsen av kjærlighet.

Jeg kunne gjort hva som helst for ham.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg burde vel kanskje være mest glad nå. Hun tok til fornuft, etter et realt spark bak fra meg, etter lørdagens fuktige festligheter.

Det var så vondt å se ham måtte se henne slik hun alltid blir etter noen drinker. Han fulgte henne med øynene, som innimellom rant over av sviende kjærlighet. De gangene det ble for vondt å se på så han på meg i stedet, og blikket hans kjentes som et knivstikk rett i hjertet mitt.

‘hun er jo som en tornado’, sier han. ‘hun bryr seg ikke om at jeg er her en gang’. Han fortalte meg at tidligere på kvelden hadde hun sittet på fanget hans, strøket ham over håret og sagt at hun var så glad i ham, skrytt over hvor pen og tiltrekkende han var og kysset og klemt ham. Han hadde tillatt seg å løsne litt på klumpen i magen og tillate seg å håpe, og det fikk han betale kraftig for nå.

‘Jeg har klint med en fyr på do!’ forteller hun meg, mens hun forsøker å se skyldig ut gjennom smilet. ‘Åh, er du singel nå da?’ svarte jeg, noe som ble etterfulgt av en haug med beskyldninger og spørsmål om jeg var sur på henne. Jeg himlet med øynene, roet henne litt ned og gikk inn og kjempet en stille kamp ved siden av bestevennen min.

Da kvelden var over, tok jeg henne med meg hjem, kun av hensyn til ham, at han kanskje kunne slappe litt av og vite at hun ikke var med noen andre. På vei hjem til oss prøvde hun å dra med seg to forskjellige mannfolk, men ga seg da jeg protesterte. Jeg synes egentlig synd i henne som hele tiden må tilfredsstille det oppmerksomhetsbehovet hun tydeligvis har.. Jeg konsentrerer meg om ham nå.

Hele natten gikk med på sms-samtaler med ham, telefonsamtaler, trusler om diverse selvskading, gråting, hyling og overtalelser.

Dagen etter våknet jeg av en sms fra ham der han spurte om vi var våkne. Jeg sa som sant var at jeg var våken, men at hun sov. Han hadde sendt henne en sms i løpet av natten og sagt at de måtte avslutte forholdet, for han orket ikke slik behandling flere ganger. Jeg sa at det var tøft gjort, at jeg støttet ham, og at jeg skulle snakke med henne.

Hun stilte seg såklart helt uforstående til hele meldingen fra ham, og prøvde å overtale meg til å være enig med henne i at det var han som hadde oppført seg teit siden han ikke hadde villet kjøpe drinker til henne dagen før. ‘Selvsagt spør jeg noen andre da!’ sa hun. Jeg er glad jeg hadde guts nok til å fortelle henne nøyaktig hva jeg synes om hele situasjonen, for da hun kjørte hjemover noen timer senere, hadde hun ringt ham og de hadde gjort det slutt.

‘Lettet. og trist. men mest lettet’, sa han da jeg spurte hva han følte. ‘Brakfylla neste. Orker ikke mer.’ var meldingen jeg fikk etter et par timer. Enda litt senere skrev han ‘går bra med meg. Ikke sitt hjemme og bekymre deg. jeg klarer meg alltid.’.

Kvelden endte med at han kom ramlende inn døren min midt på natten, full, gråtende – ‘verdens mest patetiske mann’, kalte han seg selv. Rett før han sovnet fortalte han meg at det verste med hele situasjonen, var at han visste hva han kunne ha hatt. Med meg. At det fikk ham til å føle seg enda verre. At han forbannet seg selv for å alltid forelske seg i jenter som var slemme med ham.

Så sovnet han. Og jeg hadde mest lyst til la det rable helt for meg, knuse ting og skrike høyt om hvor urettferdig alt er. I stedet ble jeg bare liggende og gråte stille mens jeg kjente hvor ufattelig trist det er å leve. Av og til i alle fall.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg angrer.

Jeg angrer på at jeg i det hele tatt introduserte dem. At jeg ikke protesterte da hun dro ham med seg hjem til oss etter en fuktig kveld i sommer. At jeg ikke våget å gi beskjed med en gang. At jeg ikke advarte ham før det var for sent.

Jeg burde fortalt ham at hun ikke var noe å satse på i lengden. Det var lett å se at forelskelsen kom fort for ham.. Like lett som det var for meg å se at hun bare utnyttet ham.

Hun sier hun er en karrierekvinne, at hun ikke kan bruke "den arbeidsløse slasken" til noe. Han synes hun er den mest fantastiske kvinnen han har møtt på lenge, og at han er forelsket for første gang på 15 år.

Jeg har hatt lange samtaler med henne om dette, og bedt henne i alle fall ende forholdet på en menneskelig måte, men hun bryr seg ikke. Jeg lurer på om hun bryr seg like lite om alle som er glade i henne. Jeg liker henne ikke lenger.. Heldigvis bor vi ikke sammen nå.

De siste nettene har han sovet i armene mine, gråtende som et lite barn. Hun har avlyst alle planer de har hatt for høytiden, nekter å innse hvor sårt det er for ham. Hun vil ikke ta på ham, ikke være alene med ham, men hun føler ikke at hun skylder ham en forklaring siden hun aldri har gått med på at de har hatt et forhold (noe som er bare sprøyt).

Han kunne vært min. Han burde vært min, men det er av mindre betydning. Jeg er så glad i ham at jeg kunne gjort hva som helst for at han skulle være lykkelig. Jeg har mest lyst til å banke vett i venninnen min, så hun ser hva det er hun gjør med ham. Så hun ser hvor fantastisk han er. Han har vært gjennom nok nå. Mer enn nok. Jeg tror ikke han har vunnet en eneste gang her i livet. Han fortalte meg i går at for noen måneder siden hadde han virkelig trodd at han hadde funnet kjærligheten.. Jeg gråter for ham når jeg skriver dette.

Han fortalte meg også at han visste at jeg var glad i ham. Det var lett å se, sa han. Jeg var den eneste han visste at mente de fine ordene han fikk høre. Han har nemlig nok av jenter som skryter av ham og vil være med ham for en natt eller to. Sånn sett kan han plukke fra "øverste hylle" i manges øyne. Han gjør det likevel aldri. Han ble lei av å leve et overfladisk liv da han var i midten av 20-årene, sa han. han vil ha noe ekte, men noen ekte vil ikke ha ham. De fleste jentene han har blitt glade i har brukt ham som en måte å komme nærmere kameratene hans på. Han sier at det er slikt man må regne med når man henger med rockemusikere. Jeg sier at jeg skjønner ikke hvordan noen kan bruke andre mennesker på den måten. Men han bærer ingen nag.

Jeg heier på deg, forteller jeg ham hver dag. han sier at det ikke er noen vits i, for han har tapt uansett.

Jeg føler meg så liten og maktesløs nå – det er virkelig ingenting jeg kan gjøre for at han skal føle seg bedre, enda jeg hadde gjort hva som helst. Han sier han trenger tid alene for å få grått ut, men jeg orker ikke tanken på å ikke være der for ham nå. Jeg vil være hos ham, passe på ham, beskytte ham fra verden. Sørge for at han ikke drikker seg til døde, eller begynner på igjen med verre ting. Han ber meg stole på ham..

Mens jeg skriver dette tikker det inn en tekstmelding fra ham der det står at han ikke tror han kommer seg gjennom en natt til alene, og spør om jeg kan komme en tur innom ham etter jobb. Jeg svarer at jeg kan være hos ham i femtiden. Han skriver tilbake at han ikke vet hva han hadde gjort uten meg, og at han er så glad vi er bestevenner.

Jeg gråter over min tidligere bestevenninne, min nye bestevenn, og ulykkelig kjærlighet.

Finnes det virkelig noen der ute som er lykkelige?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Slike saker som dette gjør meg så eitrande forbanna!!! En ting er at man innser at man ikke kan hjelpe dyret – men kunne de ikke i det minste ha skutt det i så fall, så det hadde sluppet å lide unødig?

http://www.bt.no/lokalt/bergen/article674617.ece

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

…ønske alle en riktig god helg!

Selv har jeg vunnet vinlotteriet, ex’en passer hunden og jeg skal ut på konsert med venner. I morgen skal jeg male soverommet hvis alt går som det skal, og på søndag skal jeg til min søster og lage hjemmelaget marsipan, nammmm..

God helg!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kom tilfeldigvis over nettsiden www.soidog.org, som er hjemmesiden til John og Gill Dalley. Ekteparet flyttet til Thailand for å slappe av og spille golf, men endte opp med å starte et omplasseringssenter for hunder og katter.

Det er rett og slett hjerteskjærende å lese om hvordan enkelte av hundene har hatt det før de kom til senteret med tanke på skader og mishandling, og tårene trilte da jeg leste om disse menneskene som vier all sin tid og alle sine penger til å hjelpe dyrene. Det er virkelig et eksempel til etterfølgelse!!

Utfordringene ligger som vanlig i kø for et slikt senter, og det økonomiske er det største problemet. Senteret har i dag over 200 hunder og et ukjent antall katter, og det koster naturligvis en del kroner å holde dyrene med behandling, vaksiner, mat osv. Av den grunn er de avhangig av støtte fra utenforstående. Målet deres er å bortadoptere hundene og kattene til gode hjem, og om du ønsker å adoptere en hund til Norge vil det koste deg mellom 6 – 8000kroner inkludert alt. Man kan også være sponsor for en hund eller katt, eller donere "generelle" penger til organisasjonen som da vil gå til vaksinering, dyrefor osv. I tillegg selger de t-skjorter og lignende.

Min søster og jeg har av den grunn kommet i gang med å organisere en "fundraiser" (hva er det norske ordet???) her i Bergen som sannsynligvis vil ta plass på Garage over nyttår. Vi jobber med å fylle opp med band som vil stille opp frivillig (hittil har vi tre, tenkte oss tre til), i tillegg skal vi ha en stand der folk kan få informasjon om organisasjonen, melde seg som sponsor, donere penger, og kjøpe diverse effekter (t-skjorter/capser/støttearmbånd osv.).

Jeg oppfordrer alle dyreelskere til å ta en titt på www.soidog.org (soidog betyr forresten gatehund), og ta et sekund til å sette pris på det arbeidet ekteparet Dalley gjør for dyr i nød.

Om dere har noen innspill, eller har tips til band som vil spille på "fundraiseren", kanskje dere vil bidra med noe selv – gi meg en lyd her inne eller på fundraiserbergen@gmail.com.

Takker på forhånd!  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg tok min første tatovering dagen etter jeg fylte atten år, og har aldri angret. Riktignok er mitt første kunstverk skjult bak et annet og større verk i dag, men det hadde mer med at jeg falt pladask for et stort motiv som ikke hadde passet andre steder på kroppen å gjøre enn noe annet.

Selvom jeg har visst siden jeg var bitteliten at jeg var fasinert av og ville ha tatoveringer når jeg ble stor, har jeg alltid hatt stor respekt for kroppskunst. Man har tross alt ikke mer enn én kropp, og min største frykt i forhold til tatoveringer har vært å ende opp som min onkel, som har store arr på overarmene sine etter å ha forsøkt å fjerne sjømannskunsten sin med en ostehøvel (riktignok var fyren døddrukken…).

Jeg tenker med gru på venninner som ilte til tatovøren for å skaffe seg et kinesisk tegn på hoften eller skulderen, som etter et år eller to ikke turde vise seg i bikini på grunn av "skampletten", som de så fint kalte det. På den tiden synes de at jeg var rar og merkelig som ikke fulgte bimbotrenden, men holdt meg til litt mer "oldschool"-motiver, og jeg fikk klare beskjed på at "du kommer såååå til å angre på det der, ass". Det gjør jeg altså ikke! Mine "skampletter" er alle knyttet til hendelser i livet mitt, og personlig kunne jeg ikke ha svidd inn et kinesisk tegn som for alt jeg vet kan bety "kjøtthue" på norsk.

I dag har jeg flere tatoveringer, og alle betyr noe spesielt for meg. De er strategisk plassert rundt på kroppen, og kun synlig alt ettersom hvordan jeg kler meg – og det er slik jeg vil ha det. For min del handler det litt om respekt – jeg skjuler dem på jobben, overfor besteforeldre og lignende, men viser dem stolt frem i andre sammenhenger.

Hvordan er det med dere, har noen av dere tatoveringer dere angrer på, eller er dere som meg og blir mer og mer glad i dem etterhvert som tiden går?

(dette innlegget er inspirert av http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=522423)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Best friend test
Dog or Wife?
If you don’t believe it, just try this experiment.
Put your dog and your wife in the trunk of the car for an hour.
When you open the trunk who is really happy to see you?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er et spesielt syn når hardbarka, langhårete metalfans får vite at bandet de har reist halve jorden rundt for å få med seg ikke skal spille likevel.

Screamfest gikk av stabelen på Betong/Chateau Neuf i helgen, og da headlineren til festivalen (Immortal) valgte å avlyse showet sitt på grunn av uprofesjonell oppførsel fra Chateau Neuf sin side (les begrunnelsen til bandet her: http://www.roadrunnerrecords.com/blabbermouth.net/news.aspx?mode=Article&newsitemID=108485 )

Selv var jeg mer enn misforsnøyd nok på mine egne vegne, etter å ha reist fra Bergen for å få dem med meg for første gang, men selvmedlidenheten tok snart slutt, etter å ha observert et gråtende kameratpar som hadde reist helt fra Hellas for å se bandet. Traff også på noen illsinte Japanere som ville ha pengene tilbake (naturlig nok), samt hørte rykter om både tyskere og irer som ikke var helt fornøyde, for å si det mildt.

På en måte forstår jeg jo bandet som bestemmer seg for å trekke seg fra festivalen, men hva i all verden har skjedd med "the show must go on"…?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg hadde egentlig planlagt å holde meg hjemme i helgen. En kombinasjon av at foreldrene mine er i byen og kunne tenkt seg litt selskap, og at bankkontoen min hadde hatt godt av å få hvile seg litt.

Dette holdt jeg fast på helt til jeg fikk en sms kl 21 på fredagskvelden, der en venninne av meg skrev at på tross av diverse kneblingsforsøk var rykningene i rockefoten blitt for kraftig, så hun gav etter og dro på konsert. Jeg er jo stort sett ikke så vond å be, så en halvtime senere var jeg på vei til byen, og kvelden endte med at jeg stupte i seng klokken fire om natten.

På lørdag var jeg i overraskende god form, og startet dagen med en gåtur til sentrum med hunden, for å hente bilen jeg parkerte der kvelden før. Vel hjemme satte jeg i gang rydding på kjellerstuen, noe jeg har utsatt i månedsvis. Hjalp også mine foreldre med å bære ned diverse møbler fra loftet deres, og kjøre dem til Fretex (ser noen en grusom knallrosa diger sofa på Fretex i Bergen den nærmeste tiden, vet dere hvor den kom fra).

Så, vel hjemme hos mine foreldre, foret med mammas kjøttkaker og godt plassert i sofaen med pledd og puter, så jeg frem til en kosekveld foran tv’en. Så ringte telefonen.

Klokken åtte neste morgen snubler jeg over dørstokken hjemme hos meg selv, hiver i meg noen lasagnerester der mesteparten havnet på gulvet og deretter ned i hunden sin mage, og stuper i seng.

Avslutningen på helgen innebar en søndag der formen min var rimelig rævva, for å si det rett ut, familiemiddag med besteforeldre, tanter og onkler og småbarn, samt en søvnløs natt til mandag.

Nok en mandags morgen på jobb der jeg har sittet og forbannet meg på at jeg skal holde meg hjemme neste helg (men det går ikke, for da skal jeg til Oslo på konsert).

GRRRR!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende